7 ting jeg lærte av å skrive ukebladnoveller

... og som jeg ikke hadde klart meg uten:

1. En historie må ha en begynnelse, et utgangspunkt.
2. Hovedpersonen(e) må presenteres tydelig.
3. En historie må ha en midtre del med handling.
4. Konflikten(e) må være klare og sterke.
5. En historie må ha en slutt.
6. En overraskende slutt er alltid det beste.
7. Du bør ha en viss peiling på hvem du skriver for.

Ikke akkurat rocket science dette, men du finner likevel sjelden alle disse elementene i litterære bloggtekster. Slike tekster har ofte verken begynnelse, handling eller slutt. De egner seg derfor dårlig som trening for å skrive en handlingsdrevet bok. (Men det finnes selvfølgelig andre typer bøker man kan begå.)

Vel. Her kommer et eksempel på en ukebladnovelle. Jeg skrev den en kveld for rundt 15 år siden, fordi et av ungdomsbladene jeg var redaktør for hadde et to-siders hull som måtte fylles morgenen etter. Dette er fluffy lesestoff, skrevet utelukkende for at en ungjente skal kunne kose seg med den i fem minutter og glemme den etterpå.

Her har forfatteren ingen plass. Det eneste som teller er historien og leseren. God trening i å fokusere på det grunnleggende. Alle som har forfatterdrømmer i den handlingsdrevne leia anbefales å prøve.

Og skulle du like denne novellen finner du flere her NB: NovelleBloggen.

(tittel)

STAKKARS LILLE RIKE PIKE

Hun kjedet vettet av seg på pappas yacht ute i fjorden. Men alt forandret seg plutselig da luksus-villaen ble robbet av en tyv som lignet på Tom Cruise...



Charlotte kjedet vettet av seg.
Hun satt toppløs på dekket av pappas luksus-yacht med en iskald cola i hånden. Hun hadde båten helt for seg selv i solsteiken, sjøen var blikkstille, og livet burde vært topp – men det var bare gudsjammerlig kjedelig!
Charlotte hadde fått lov til å ta båten et lite stykke ut i fjorden. Men ikke lengre enn at hun kunne se familiens herskapsbolig tydelig.
Aller helst ville hun vært på shopping, men faren nektet å gi henne mer lommepenger til sommerferien enn de 7 000 kronene som hun allerede hadde brukt opp. Så hun måtte bare sitte der å steike i sola.
Ingenting spennende å gjøre.
Gørr!
Plutselig rettet hun seg opp i solstolen. Noe beveget seg i vannet ved familiens strandlinje. En mann – en ung mann – hadde svømt i land.
Charlotte løp etter kikkerten og studerte ham nærmere. Hun hadde aldri sett ham før. Han var høy og mørk. Kroppen var tett med slanke muskler.
Snerten rumpe.
Hmm... Hva ville han på deres strand?
Den unge mannen løp sammenkrøpet opp til den store luksusvillaen. Det var tydelig at han var redd for å bli sett. Han gikk langs den ene veggen til han fant et åpent vindu som han klatret inn gjennom.
Jøss!
Charlotte senket kikkerten.
En tyv! En herlig, spennende tyv!
Så smilte hun litt for seg selv. Alt faren eide, spesielt villaen og yachten, var smekkfulle av tyverialarmer. Kom tyven til å greie seg?
Tre minutter senere gikk alarmen. Det tutet og hvinte så høyt at det var ulidelig, selv ute på yachten.
Tyven kom hodestups ut gjennom det åpne vinduet. Han hadde fortsatt bare på seg badebukse, men i hånden holdt han et eller annet som han la ned i en liten pose mens han løp mot stranda.
Charlotte visste at han nå bare hadde noen få sekunder på seg før hundene ble sluppet løs. De ville finne ham øyeblikkelig. Der rundet dobbermanene hjørnet på huset.
De hadde sett ham.
Charlotte fulgte kappløpet ned mot vannet gjennom kikkerten.
Han rakk det såvidt. Hundene var trenet til å stoppe ved vannkanten. De sto der og bjeffet av full hals, mens tyven svømte for livet – rett mot Charlotte og yachten.
Familiens vaktmannen hadde dukket opp borte på stranda. Han sto og speidet utover vannet. Tyven må ha følt øynene hans i nakken, for nå dukket han under og svømte de ti siste metrene bort til yachten under vannet.
Vaktmannen hadde ikke sett ham, men gjorde klar en liten motorbåt for å ta en runde på fjorden. Hundene markerte at det var noe eller noen der ute.
Charlotte hørte tyven bevege seg i vannet.
Han svømte rundt yachten, så han kom på den siden som ikke var synlig fra stranda. Charlotte lente seg forsiktig over rekka.
– Har du lyst til å komme ombord eller?
Et kortklipt, mørkt hode snudde seg nervøst mot henne i vannkanten. Hun så inn i et ansikt med regelmessige, vakre trekk.
Tom Cruise, tenkte Charlotte.
Jøss, han ligner på Cruisern!
Tyven klatret kattemykt opp i båten.
Charlotte så musklene spille mot huden hans for hvert skritt han tok opp den lille stigen. Et øyeblikk streifet det henne at hun var toppløs, og at han var en tyv, kanskje farlig til og med – men hun slo det fra seg.
Livet hadde plutselig gått fra å være gørrkjedelig til å bli spennende. Det var alt som betydde noe. Dessuten hadde hun aldri vært særlig beskjeden med gutter...
– Kom! Hun tok ham i armen.
– Vi går under dekk. Vakten er på vei ut i båten.
Den vakre tyven så forvirret på henne, og hun svarte før han hadde tid til å spørre:
– Jada. Jeg så alt sammen. Så at du stjal det du har oppi der. Hun nikket mot den lille, vanntette posen som han knuget i hånden. Så glimtet øynene hennes frekt.
– Men det bryr vel jeg søren i. Pappa har mer enn nok penger og ting uansett. Jeg skal ikke varsle vakten. Hvis du gjør meg en tjeneste...
Under dekk ga hun ham et håndkle og så på mens han tørket seg. Han virket fortsatt forvirret og nervøs, men gjorde som hun sa fordi han ikke hadde noe valg.
Vaktmannen krysset nå frem og tilbake på fjorden.
Tyven hadde ennå ikke sagt et ord.
Øynene hans beveget seg konstant. De hoppet nervøst rundt, som om han hvert øyeblikk ventet at den pene, hyggelige jenta skulle forandre seg til en politimann i full uniform.
Charlotte sprudlet nesten over av spenning.
Det boblet i kroppen og kokte i hodet. Den uventede situasjonen, og følelsen av makt over den pene, farlige tyven, var en eksplosiv blanding. Tusen nyttårsraketter gikk av med smell og farger inni henne.
Det kriblet.
– Kyss meg!
Det bare glapp ut. Men hun mente det.
Han sa ingenting. Bare så på henne – mer forvirret enn noen gang.
Så smilte han litt.
De myke leppene trakk seg bakover og avslørte en rad perlehvite tenner. Det glimtet av noe ukjent og farlig i øynene hans.
Han kom tett inntil Charlotte. Kastet håndkleet og den vanntette posen bort på en stol og la armene rundt henne.
Han var et hode høyere. Kroppen hans var hard og myk på samme tid. Det dryppet litt vann fra håret hans og ned på skulderen hennes. Hun kjente nuppene bre seg over huden.
Et deilig lite grøss gled gjennom henne.
– Kyss meg.
Tyven var varm – og stadig varmere – mot henne.
Det første, lette kysset forvandlet seg til et krevende, langt kyss, og hun sank dypere inn mot ham. Brystene hennes ble klemt hardt mot huden hans. Hun kjente de lange musklene kjærtegne seg.
Han ble grådigere. Hendene gled nedover Charlotte – masserte og strøk. Hun trakk pusten raskere. Slapp ut et lite sukk mot øret hans, idet hun kjente de myke leppene mot halsen.
– Stopp litt!
Charlotte skjøv ham fra seg. Han smilte. Visste at nå var det han som hadde mest makt.
Han hadde tent henne.
Hun ville ha ham.
– Du er deilig, smilte Charlotte, mens hun gikk bort til bordet og plukket opp en liten gjenstand.
– Men det er nok nå.
Hun holdt opp den lille gjenstanden. Viste den raskt til ham. Det så ut som en mini-fjernkontroll. Hun trykket på en rød knapp.
– Nå utløste jeg en alarm både på politistasjonen og inne i villaen, forklarte Charlotte.
– Jeg vil tro at du har cirka to minutter på deg, før vaktmannen når frem hit. Og fem minutter etter ham kommer politiet. Vi har hatt øvelser, skjønner du. Pappa er helt sikkerhets-freak.
Med et sprang var tyven borte ved stolen der den vanntette posen lå.
– La den ligge igjen her, sa Charlotte kaldt.
Han snudde ryggen til henne og begynte å gå opp på dekket med posen i hånden.
– Jeg har sett deg veeeldig godt, ropte Charlotte etter ham.
– Jeg kan sikkert gi en topp beskrivelse til politiet. Hvis jeg vil...!
Tyven stoppet og snudde seg. Øynene var plutselig litt lattermilde. Han visste allerede at han hadde tapt, men spurte likevel:
– Hva mener du?
– Hvis du legger igjen det du stjal, skal jeg si til politiet at jeg ikke fikk sett deg ordentlig. Men hvis du tar det med deg, gir jeg dem et svært godt signalement...
Tyven så på henne – lenge.
– Du har nå et og et halvt minutt på deg før vaktmannen kommer. Kanskje mindre, han var jo allerede ute med båten.
Tyven lo. Han kastet hodet bakover og gapskrattet.
– Hvor gammel er du? spurte han til slutt.
– Atten.
– Du kommer til å bli ei livsfarlig dame om noen år! Han kastet den vanntette posen ned til henne.
– Ha det fint, Atten. Det var hyggelig så lenge det varte!
Dermed sprang han opp på dekket og stupte i fjorden.
Charlotte satt i solstolen sin igjen og smilte fornøyd, mens hun fiklet med den lille fjernkontrollen. Hun hadde hatt hjertet i halsen når hun trykket på den lille røde knappen. Tenk om reise-TVen hadde slått seg på!
Hun hadde trodd det var AV-knappen hun trykte på, men så kompliserte som TVer og fjernkontroller var, hadde hun ikke vært sikker.
– Yoho! Charlotte!
Det var vaktmannen. Han hadde stoppet motorbåten fem meter fra yachten.
– Hørte du at hus-alarmen gikk, Charlotte?
– Nja, sa hun uinteressert. – Er ikke sikker. Kanskje.
– Så du noe da? Noen som svømte utover her? Eller kanskje en båt?
– Har det vært innbrudd? Charlotte lot som om hun brød seg litt.
– Er ikke sikker. Har ikke hatt tid til å sjekke huset ennå. Men alarmen gikk og hundene markerte nede ved vannet.
– Vel, jeg har i alle fall ikke sett noe.
– Greit. Men call meg på mobilen da, hvis du oppdager noe.
– Ok.
Da vaktmannen var borte, åpnet Charlotte den vanntette posen. Inni lå en sammekrøllet seddel-bunke.
Hun brettet sedlene ut og telte dem.
30 stykker.
Bare tusenlapper.
Tyven må ha vært flink til jobben sin. Han hadde kommet seg inn i safen.
Charlotte la pengene ned i posen igjen og smilte – lenge og lykkelig. Det hadde vært en spennende dag. Og i morgen skulle hun dra på shopping...
SLUTT