På bokdager i Sverige

Jeg sitter på et flott hotell i Särö like sør Gøteborg og venter. I går satt jeg på et like nydelig hotell nord for byen - og jeg ventet da også. På mine 5 minutter i rampelyset. Det vil si, det var fem i går og det blir fem i dag. Jeg bruker to døgn på dette, og jeg er glad jeg får lov til å være med.

Det er mitt svenske forlag - Forma (Wahlstrøms) - som har innsalg og bokpresentasjoner for diverse bokhandelkjeder. Målet er at bøkene skal få så bred distribusjon som mulig, og gjerne at hver enkelt bokhandler skal merke seg akkurat de bøkene (og forfatterne) som blir presentert litt ekstra.

Det er svært proft arrangert. Formas opplegg foregår på en scene og er satt inn i rammen av en TV-kveld, der barnebøker presenteres under vignetten Barne-TV, hete boknyheter i en nyhetssending, osv. Mine serie Tre - som er krim for ungdom - inngår i programmet Etterlyst. Vi forfattere blir intervjuet, det gjelder å presentere seg godt og minneverdig i løpet av 5 minutter. I salen sitter ca 130 proffe bokfolk.

Som sagt, jeg er glad for å få lov til å være her. Det betyr at forlaget har tro på bokserien - at de ganske enkelt liker den. Og det gjør all ventingen til å leve med. Men nå må jeg strekke beina og hente mer kaffe. Det regner ute. Jeg har spist en stor og god lunch. Det er 4 timer til jeg skal på scenen. Men det er definitivt ingen sjanse for at jeg sovner. Så blasert er jeg ikke.

Jeg er nervøs.

Mine favoritter

En gang i året eller så setter jeg opp en 10 på topp-liste over hvilke forfattere som har betydd mest for min leselyst. Altså, ikke en "verdens beste forfattere"-liste. Ikke "disse må alle lese"-liste. Men en enkel og grei "disse 10 husker jeg med mest glede"-liste.

Min litterære kanon.

På listen står det bare forfattere jeg leste fra jeg var 8 og til jeg ble 18. Røfflig. Jeg leser dem av og til nå også, men da er det for nostalgiens skyld - og for å se om jeg kan lære noen triks. (Og det kan jeg. De er så dyktige at selv den tungnemme kan plukke opp noe om historiefortelling).

De to første plassene er alltid suverene. Alltid de samme to, i samme rekkefølge:

1. Kjell Hallbing.
2. Agatha Christie.

På de neste åtte plassene forandrer det seg litt fra år til år, men det er mest innbyrdes. Slik ble plasseringene i år - ta-ta:

3. Nils-Reinhardt Christensen (Stompa, en gjendiktning så god at den kvalifiserer som eget verk. Og tenk, han regisserte filmene!)
4. Earl Stanley Gardner (Perry Mason, m.m.)
5. P. G. Wodehouse.
6. Alistair MacLean.
7. John Jakes (Kent Sagaen, Nord og Syd trilogien).
8. Edward Stratemeyer Syndikatet (dvs Hardy-guttene og Nancy Drew).
9. Robert Bloch (Psyko og en mengde twist in the tail-noveller).
10. Francis Durbridge (Paul Temple, Melissa, m.m.)

Folk som av og til sirkulerer innom (eller ligger og vaker rundt 11. og 12. plass) er Mickey Spillane, James Hadley Chase, Desmond Bagley, James Clavell, John Dickson Carr.

Hva poenget med en sånn liste er . . . ? Mest at jeg synes det er deilig naivt og problemfritt og gøy. En utelukkende positiv tankeøvelse.

Men litt alvor er det likevel. Det minner meg på hva som er viktigst for meg, både som leser og skribent, nemlig "enkel" historiefortelling og underholdning.

Du er hva du leser - eller har lest.

Min første novelle

Dette er den første novellen jeg fikk på trykk og som jeg fikk honorar for. Tror jeg. (Det er enten denne eller en annen i samme stilen, og det var uansett bare noen få uker mellom dem.) Jeg var 14-15, og fikk solgt litt til en reklameavis i Trondheim.

Men dessverre: Jeg la inn mye gammelt stoff på data for... ja, det må være 17-18 år siden, og som den dumme noenogtjueåringen jeg var , klarte jeg ikke å holde fingrene unna alle tekstene. Jeg mekket på noen. Blant annet denne. Ikke så voldsomt mye, men nok til at det jeg skrev over egentlig er bløff. Jeg kan ikke med god samvittighet påstå at dette er en novelle jeg skrev som 14-15åring.

Det er en redigert versjon av en novelle jeg skrev som 14-15åring. Da har jeg mitt på det tørre.

Jeg synes likevel det var moro å finne den igjen nå - under en opprydding i alt digitalt materiale jeg har - og tenkte det kunne være gøy å la novellen få nytt liv, på nettet. Om ikke annet, så er det kanskje noe for de som leser ungdomsbøkene mine.
Novellen er ikke noe mesterverk - verken for en 14åring eller en 24åring - men den har et ok sluttpoeng. Som du kanskje gjetter, selv om novellen ikke er "fair"?

Og denne gangen har jeg ikke forandret så mye som et komma.

(Tittel)
SISTE STIKK TIL SKJEBNEN

Dan Rather var på vill flukt - fra skjebnen, mente han selv. Og tatt i betraktning hva som så skjedde, hadde han kanskje rett...


England, 1912:
Skjebnen forfulgte Dan Rather.
Han var overbevist om at alt som hadde skjedd med ham de siste dagene var styrt av en allmektig, usynlig hånd - og at hånden bare hadde et mål:
Å knuse ham som en spyflue.
Det begynte med ektemannen som kom for tidlig hjem. Et stygt lite triks fra skjebnen.
- Jeg elsker deg, kjære, kurrer Dan i den rike fruens øre, mens den ene hånden hans arbeidet erfarent innenfor neglisjeen hennes.
- Åhh... ja, Dan, gjør det med meg, hvisket hun tilbake.
Og akkurat da hørte de klaprende hestehover og knirkende vognhjul utenfor.
- Herregud! Mannen min!
Den kåte fruen spratt opp fra sofaen og løp bort til det store vinduet. - Det er han! Ut, du må stikke nå!
- Fan, bannet Dan mens han trakk buksen opp over hoftene. - Fan fan fan.
Bare to minutter til så ville han ha fått henne til sengs. Og bare en time etter det, så ville hun ha gitt ham det han egentlig var ute etter:
200 skinnende, blanke pund.
Det var lekende lett å få penger ut av disse rike kjerringene når han først hadde ligget med dem. Han pleide å fortelle dem om sin syke mor (som selvfølgelig var død for lenge siden), som trengte dyr, medisinsk behandling for å overleve. («Hun betyr alt for meg! Hun er lyset i mitt liv...»)
De ivrige fruene hostet alltid opp noen tusenlapper for å hjelpe sin følsomme, snille elsker, som var så inderlig glad i sin stakkars gamle mor.

Men denne gangen kom altså ektemannen for tidlig hjem - og han var svær. En muskelbunt som var sjalu som et lite helvete.
Dan hatet vold og måtte ta en svært lite tiltalende utvei: Han hoppet ut av et åpent vindu i andre etasje.
Grusen traff ham hardt og han rullet bortover det støvete fortauet. Smerten stakk i ankelen. Den sjalu ektemannen kom til syne i vinduet og kikket ned på ham.
- Jeg skal ta deg, din kåte jævel! Jeg... jeg skal rive ballene av deg!
Fremtidsutsiktene var med andre ord ikke lyse, så Dan kom seg på beina så fort han kunne. Den høyre ankelen var bortimot ubrukelig.
Den var neppe brukket - så vondt gjorde det ikke - men kraftig forstuet var den nok. Enda et lite puss fra skjebnen.
Dan begynte å hinke bort, mens den sjalu i vinduet freste stygge løfter om evig forfølgelse og intim tortur. Men dagen var ikke helt katastrofal enda. Dan hadde minst tre-fire forskjellige kvinner han kunne søke tilflukt hos.
Hvis han bare lå lavt i et par dager, så ville nok den sjalu ektemannen kjøle seg ned litt.
Det var da han så plakaten. Han hinket bortover gata som en galning med urinveis-problemer, og plutselig stirret han på et bildet av seg selv som hang på en lyktestolpe.
WANTED. 300 pound reward.
Han tok seg tid til å skumlese teksten. Han var etterlyst for diamant-tyveriet fra Lloyds Jewell Store. Det ble utlovet en belønning på 300 pund til den eller de som kunne gi opplysninger som førte til at han ble fanget. Det luktet fremdeles lim av plakaten. Den måtte ha blitt satt opp for mindre enn en halv time siden.
Helvete!
Snakk om dårlig timing! Der sprakk planen om å ligge lavt hos et dame-bekjentskap. Dan kjente ingen som ikke kunne tenke seg å angi ham for å få belønningen.
Hvorfor måtte politiet henge opp disse helsikes plakatene akkurat i dag? Skjebnen. Dan bannet stygt. Skjebnen var ute etter å ta rotta på ham.

To døgn senere var Dan utslitt. Plakatene med bildet av ham hang på nesten hvert eneste hjørne i hele byen. Han kunne ikke stole på noen, og hadde måttet sove i møkkete smug sammen med fyllikene.
For Dan, som var vant til det søte livet, var dette et lite helvete. Det kunne ikke fortsette slik. Han måtte bort, langt bort. Og det var da han fikk ideen.
Det gikk et skip til USA i dag. Hvis han skrapte sammen alle pengene sine, kunne han få nok til en billett på tredje klasse. Tanken var forlokkende. Et nytt land der politiet ikke kjente ham. Et nytt land med mange søkkrike, småkåte damer.
Yes, det var løsningen. Han hinket ned til havnen og kjøpte en billett. Han hadde nok penger til overs til at han kunne koste på seg en farvel-øl, så han stakk inn i den nærmeste puben. Det var bare to timer til båten gikk.
Han trakk hatten så langt ned i ansiktet som han kunne uten at det virket latterlig, og brøytet seg frem til bardisken. Akkurat idet han gravde frem en penny fra lomma, hørte han en kjent stemme noen meter borte:
- Hei du! Du ja! Visst fan... Det er deg, din kåte jævel!
Det var den sjalu ektemannen, og han var akkurat like forbannet som han hadde vært for to dager siden. Hvordan kunne dette skje? I en by med mange, mange tusen innbyggere, burde det være nesten umulig å støte på den sjalu ektemannen igjen. Det var den pokkers skjebnen!
Den svære mannen kom farende mot Dan som et godstog i full fart. Han kastet folk til side med en uhyggelig kraft.
Det glimtet av stål i hånden hans. Dan fikk panikk. Den sjalu hadde en pistol! Han hinket ut av baren som om han hadde fanden selv i hælene. Bak seg hørte han et brøl. Det var den sjalu som kom etter i rasende fart.
Båten! Jeg må komme meg til båten. Han kommer ikke ombord der uten billett!
Han hørte et smell og kjente trykket fra kulen som strøk bare noen få centimetre forbi over hodet hans. Han hinket ikke lenger nå. Han løp som en tenåring på vei for å få sitt første nummer. Smertene i ankelen var intense, han trodde han skulle besvime, men likevel løp han. Båten var bare 100 meter unna - 70 meter, 60 meter, 50 meter.
En ny kule strøk forbi. Folkene på fortauet skrek i panikk. Den sjalu dundret etter ham. 20 meter igjen, 10 meter. Så var han på landgangen. Han tok ut sine siste krefter. Spurtet opp og inn i båten der to menn sjekket billetten hans.
De samme to mennene ble nesten slengt i dekket av den sjalu ektemannen, men de klarte å holde fast i beina hans. Han skrek i frustrasjon da Dan smatt inn i den nærmeste skipsrestauranten.
På trygg avstand kunne Dan se at den sjalu ble lempet ned landgangen. Han hadde jo ikke billett. Dan gapskrattet og bestilte en konjakk i baren.
Dette måtte feires.
Han hadde seiret over skjebnen! Den hadde forsøkt å knekke ham, men fanden heller, han hadde klart seg! Han løftet glasset med et bredt smil rundt munnen.
- Skål for skipet som reddet ballene mine... Skål for Titanic!

SLUTT

Min refusjon

Bok nummer 1 i den første ungdomsbokserien jeg skrev - Tusen Biter - ble refusert av Cappelen. Heldigvis på et tidspunkt da det spilte absolutt ingen rolle.

Jeg sendte til Gyldendal og Cappelen samtidig, fullt manus til bok 1, samt noen ord om at jeg så for meg dette som en serie på minst 3 bøker.

Einar Ibenholt i Gyldendal ringte meg dagen etter at han hadde lest manuset, knappe uken etter at jeg hadde sendt det inn. Han skrøt og sa at dette var perfekt, ville jeg komme på et møte så fort som mulig?

En ypperlig måte å behandle en fersk og spent forfatter på! Personlig, øyeblikkelig positivt, kjapt i gang med møter og her-står-vi-på mentalitet.

Cappelen var derimot helt i andre enden av skalaen. Manuset var ganske hardt og voldsomt, med bl.a. blodig slåssing og nestenvoldtekt med balltre. Men i refusjonen jeg omsider fikk fra Cappelen - etter et par månder, tror jeg - sto det "Takk for at vi fikk lese din barnebok, som vi dessverre ikke..."

Vel, på det tidspunktet var jeg i gang med bok 2 og 3 i serien for Gyldendal, så Cappelens refusjon spilte ingen rolle. Bortsett fra at det var pussig å se hvor ulikt forlagene vurderte manuset. Et med glødende entusiasme, et annet med null interesse.

Tusen Biter ble til slutt på 18 bøker, og serien ble også utgitt i Danmark.

Oppskriften på en god historie

Er det mulig å sette sammen en historie/bok ut fra en "følg oppskriften"-tankegang, og å ende opp med noe spennende og bra?

Ja, jeg tror det. Jeg har ikke gjort det bevisst selv, men jeg er sikker på at jeg og mange, mange andre gjør det ubevisst - påvirket av bøker vi har lest, TV-serier og filmer vi har sett, eventyr og sagn vi har hørt. Vi er alle preget av den historiefortellingen vi har fått podet inn i oss.

Jeg vedder på at minst halvparten av bøkene du har lest, er bygget - bevisst eller ikke - på følgende oppskrift. Den kalles gjerne Heltens Mytologi:

1. Helten introduseres. Du blir kjent med ham/henne. Det bygges opp forståelse og sympati for karakteren.

2. Noe skjer som forstyrrer heltens verden/eksistens. Det blir klart for leseren at dette er en utfordring helten må ta, må hanskes med. Men det kan hende helten ikke er villig til å gjøre det med det samme. Helten tviler.

3. Helten møter de mørke kreftene, og trekkes sakte, men sikkert inn i en konflikt. Nå er det ingen vei tilbake.

4. Helten rammes av ny tvil, har tanker om å gi seg, stikke av. Er usikker på sin egen styrke. Ofte introduseres det i denne fasen en mentor.

5. Helten forbereder seg på den avgjørende kampen mot de mørke kreftene. Kanskje finner han/hun støtte i en gjenstand som forbindes med noe "magisk", enten det er sverdet Excalibur eller et bilde av familien som helten en gang hadde og elsket.

6. Den siste kampen mot de mørke kreftene.

7. Helten vender tilbake til sin verden, med de justeringene den nå har fått, etter kampen mot de mørke kreftene.

Det som forstyrrer heltens verden - og setter i gang handlingen - kan være alt fra at kona/mannen er utro, til at familien blir drept av Dart Vaders stormtropper. Og de mørke kreftene kan være alt fra egne destruktive tanker til nevnte Dart Vader. Mentoren kan være en god venn eller et familiemedlem - eller en liten grønn sak som heter Yoda.



Skjønner? Den mytologiske oppskriften fungerer på alle plan. Enten det dreier seg om en "liten" historie om kjærlighet og tap - eller en episk fortelling om kampen om universet.

I Hollywood gjør man ingen hemmelighet av at man syr sammen historier etter mytologi-prinsippet. Grunnen til at jeg her har trukket frem Star Wars, er at George Lucas har gitt Joseph Campell offisiell kredit for å ha stått for filmenes "mytologiske struktur".
Men den sammen strukturen finnes så og si overalt i den bransjen, du ser den like klart i det som mange - inkludert meg - anser for å være tidenes beste film: The Godfather.



Og jeg tror som nevnt at halvparten av alle bøkene - historiene - du noen gang har lest, også følger denne oppskriften, i stor grad. Tenk etter, gå opp handlingsløypen i bøker du liker, så får du se. (Muligens er jeg så dypt inne i underholdningslitteraturen at det jeg mener ikke holder stikk i den generelle skjønnlitteraturen?)

Uansett: Dette er klassisk historiefortelling, og hvis du har et bokmanus på gang, har du neppe vondt av å tenke litt på Heltens Mytologi.
Siden denne oppskriften er noe alle lesere har mer eller mindre i ryggmargen, kan det eventuelt være mye å hente på å følge oppskriften til et visst punkt - og så gjøre kalkulerte brudd med den. Overraskelser blir gjerne litt større og saftigere hvis de sees i sammenheng med noe tradisjonelt.

Rocky-filmene følger Heltens Mytologi
til punkt og prikke.

Deilig i Danmark

Det morsomste med å bli solgt til utlandet er ikke pengene. I mitt tilfelle dreier det seg uansett ikke om så store summer. Det morsomme er å se hvordan et helt nytt forlag behandler boken.

De tre første bøkene i min nyeste ungdomspocketbokserie (puh!) - 3venner - er nettopp blitt utgitt i Danmark, og jeg elsker det de har gjort med bøkene.

De har gått opp på formatet, og lagt på et stivere omslag. De bruker bilder - som er veldig Twin Peaks - i stedet for de opprinnelige tegningene. Og de har lagt på prisen, kraftig, til 200 danske. De har ganske enkelt gått bort fra pocketkonseptet og laget noe nytt.

Den nederste delen av coveret vil være fast på alle de 10 bøkene; liket av ei jente som flyter i sjøen.

Danskene har valgt å telle med denne døde venninnen og derfor kalt serien 4 veninder, mens vi i Norge så bort fra henne og ga serien tittel etter de gjenlevende.

Det er inspirerende når noen tar tak i det du har skrevet og gir det en ny innpakning, et nytt uttrykk. Om dette er kommersielt og salgbart, vet jeg ikke. Men jeg liker det - veldig, veldig godt. Visst er det deilig å være norsk i Danmark!

Du kan se de originale norske utgavene i boklisten til høyre. Jeg liker dem veldig godt også, men forandring har som kjent en tendens til å fryde. På Færøyene bruker de det samme opplegget som vi gjorde her i Norge, både når det gjelder format, pris og coverillustrasjoner.