Utdrag fra AEON-PARADOKSET

Hovedpersonen i serien Den 4. Parallell er en 17 år gammel jente som heter Emma. Hun har evnen til å reise mellom parallelle verdener i multiverset. 

Handlingen i denne boken foregår i en parallell der Tyskland og Japan vant andre verdenskrig, og delte USA mellom seg. Emma er fanget av tyskerne, som prøver å få henne til å avsløre hemmeligheten bak reiser i multiverset.

Utdrag fra Aeon-Paradokset, tredje bok i serien Den 4. Parallell:

Riksfører-SS Fuchs var liten og mager, en flis av en mann.

Nei, forresten. Emma ombestemte seg da hun kom nærmere og så øynene hans flakke og kroppen dirre av innestengt energi.

Ikke en flis, heller en tynn, spent sevjekvist som når som helst kunne piske deg i ansiktet. 

Han var mye yngre enn generalen, neppe særlig over tretti.

- Riksfører-SS. General Alexander hevet armen vannrett foran seg i luften.

- General. Fuchs gjorde en mer nonchalant hilsen, hadde håndflaten på høyde med ansiktet.

Et øyeblikk trodde Emma at han ville si ”high-five”, og hun klarte så vidt å undertrykke et nervøst fnis.

Situasjonen var uvirkelig.

Hun hadde sett dette på film, hundre ganger, hadde sett det bli parodiert og ledd av. Men nå skjedde det, nazihilsener og hæler som klakket. Et absurd teater som hun var nødt til å forstå, hvis hun skulle ha noe håp om å komme seg gjennom dette.

Skjerp deg! 

Fuchs hadde sort uniform - virkelig kullsort, ikke utvasket grå som så mange av de andres - og et bredt, rødt bånd på venstre overarm, med et hakekors i en hvit sirkel.

Han la hendene på ryggen og skjøt brystkassen frem. - Jaha. Den berømte piken fra en annen verden.

Han mønstret henne med et kaldt blikk. - Jeg må si du ser overveldende ordinær ut. Jeg hadde virkelig ventet meg noe mer, tja, raffinert. Ikke en hvilken som helst bondepike.

Emma kjente kinnene bli varme, men hun husket advarselen om å si så lite som mulig, og knep leppene sammen.

Generalen trakk på skuldrene og sa likegyldig: - Hun er som hun er.

- Vi er sikre på at hun faktisk er den rette?

- Ja.

- Fräulein Thompson også?

- Ja.

- Godt. Da er det ingen grunn til å kaste bort tiden. Riksfører-SS Fuchs snudde på hælen og gikk mot huset de sto foran.

Det var en treetasjes mursteinsbygning som en gang i tiden sikkert hadde vært staselig og flott, men som nå bar tydelig preg av dårlig vedlikehold.

Flere vinduer var knust, men ingen hadde fjernet glassrestene, det var bare spikret treplater på innsiden. Takrennen langs forsiden av huset var brutt av på midten, og den ene delen hang og slang.

Rundt bygningen var det et høyt nettinggjerde med piggtråd på toppen.

Et slags fengsel?

Emma syntes ikke det lignet, men nå kravlet frykten gjennom kroppen, snørte halsen sammen og fikk magen til å vri seg.

Skulle de stenge henne inne her?

En vakt med en loslitt uniform hun ikke hadde sett før, slapp dem inn porten og sto i givakt til følget var forbi.

Emma gikk fremst, mellom Fuchs og generalen. Bak dem kom fem SS-menn, og til slutt fem vanlige soldater, som hadde fulgt etter Emma og generalen fra basen.

Emma skottet bakover og la merke til blikkene de to tungt bevæpnede gruppene vekslet. De hadde tydeligvis ikke mye til overs for hverandre.

En mann i sivil holdt døren åpen og bukket kontinuerlig mens de passerte ham. Da alle var inne, løp han frem til Fuchs og general Alexander. Han vred hendene mens han fortsatte å bukke, og stammet nervøst: - Hv-hvis jeg hadde vi-visst at herrene kom. Hv-vis vi bare var blitt va-varslet.

De hadde stoppet i en bred korridor.

Det luktet så surt der inne at Emma automatisk løftet hånden opp foran nesen og munnen.

Fuchs så misbilligende på mannen. - Overlege Lindstrom, antar jeg?

- Ja, herr Riksfører-SS.

- De ville kanskje ha rengjort anstalten en smule, hadde De visst at vi kom?

- J-ja, herr Riksfører-SS.

De kan ikke sperre meg inne her, tenkte Emma. Ikke i denne stanken. Ikke hos denne mannen.

Fuchs knipset et usynlig støvkorn bort fra uniformsermet. - Ser jeg ut som en rengjøringsinspektør, overlege Lindstrom?

- Unnskyld, herr Riksfører-SS?

- Tror De jeg reiser land og strand rundt for å se til at det vaskes ved Rikets anstalter?

- Ne-ei, herr Riksfører-SS?

- Nå vel. Jeg har intet ønske om å være et sekund lenger enn jeg må i denne stanken Deres. Det er en hage på baksiden, så vidt jeg har skjønt.

- J-ja, herr Riks...

- Nok med det! Fuchs fiket til ham med flathånden. - Send de åndssvake ut i hagen. Jeg vil se dem.

En ildrød rose vokste på overlege Lindstroms kinn. Slaget må ha gjort vondt, men han tok seg ikke til ansiktet.

Blikket hoppet fra Fuchs og til general Alexander, som sto uttrykksløs med armene i kors over brystet, og tilbake til Fuchs.

Tungespissen fuktet leppene. - Ja. Jeg forstår. Ut i hagen?

- Kom igjen, mann. Schnell!

- Ja, herr Riksfører-SS!

Overlegen løp nedover korridoren og opp en trapp. De hørte ham rope. - Amy! Helen! Hjelp meg å få pasientene ut i hagen. Alle! Skynd dere!

- Så. Fuchs smilte. - Da går vi ut og puster. Og venter.

Følget snudde, slik at Fuchs, generalen og Emma kunne gå først. De fulgte en hellelagt sti rundt huset og kom frem til en åpen plass med to sorte, døde trær og gress som var blitt så svidd av solen i løpet av sommeren at det nå var nesten bare brune jordflekker tilbake.

- Ah. Fuchs kikket rundt seg. – Slikt et nydelig grøntareal. Vi skjemmer virkelig bort disse enkle sjelene.

Snart begynte pasientene å strømme ut fra to dører som ledet direkte til ”hagen”.

Mange gikk overdrevent forsiktig. Myste mot lyset og satte beina følsomt foran seg, som om de var redde for at grunnen ville gi etter.

Det gikk opp for Emma at det var lenge siden de hadde vært ute, veldig lenge. Skulle en dømme etter hudfargen deres, var det kanskje snakk om flere år.

Hun så mange som hadde de karakteristiske kjennetegnene på Downs syndrom, og andre som virket fullstendig uinteresserte i det som foregikk rundt dem. De ble dyttet frem av to velfødde kvinner i rene, hvite sykepleieruniformer. En grotesk kontrast til pasientene, som uten unntak var magre og skitne.

Overlege Lindstrom kom løpende og stilte seg foran Fuchs i et latterlig forsøk på givakt. – Alle er ute, herr Riksfører-SS!

Fuchs ignorerte ham.

- Tjueto, herr Riksfører-SS!

Pasientene begynte langsomt å kvikne til.

Det var ingen som lo eller sa noe, men de studerte himmelen interessert, bøyde seg ned og strøk håndflatene over de brune gresstustene og løsjorden.

To gikk bort til det ene døde treet og la armene rundt det og kinnet inntil den sorte stammen.

Det var vanskelig å bedømme pasientenes alder, men Emma antok at de fleste var et sted mellom femten og førti. Det var i alle fall ingen som var virkelig gamle.

Fuchs snudde seg mot henne. - Hvis du kunne plukke ut én. Én som vi tar med bort herfra og gir et bedre liv. Hvem ville du velge?

- Hva?

- Hvem som helst. Jeg garanterer at han eller hun vil få det bedre enn dette.

- Jeg ... Emma nølte.

Hva mente han egentlig?

Var det en slags felle?

Hun prøvde å fange generalens blikk, men han så bort. – Én som får det bedre?

- Du har mitt ord, sa Fuchs langsomt. – Pek ut én pasient, og vedkommende vil aldri se denne søppeldyngen igjen.

Emma så seg rundt.

En gutt med Downs syndrom, hun tippet han var omtrent på hennes egen alder, hadde stoppet halvveis mellom gruppen med de fleste pasientene og Emma og soldatene.

Hun møtte blikket hans, og det virket som han reagerte, at det var noe der, noe mer enn den skremmende tomheten som preget de andre.

Hun pekte. – Han.

- Er du sikker? spurte Fuchs. – Du kan ta deg tid. Vi har det ikke travelt.

- Nei. Emma ristet hardt på hodet. Hun ville ikke gå rundt og studere og velge, leke gud. – Han.

- Godt.

Fuchs ga tegn, og to SS-menn gikk frem og hentet gutten.

Han tittet nervøst rundt seg, uforstående. Så, da Emma smilte til ham, rykket det først prøvende i munnvikene hans. Blikket slo seg gradvis til ro på henne, og smilet bredte seg til slutt tillitsfullt over hele ansiktet. 

Det går bra, fikk Emma lyst til å hviske.

Han strakte hånden mot henne.

Fuchs trakk tjenestevåpenet fra skinnhylsteret på hoften, gikk et skritt frem og presset munningen mot guttens panne.

- Nei!

Emma prøvde å løpe bort til ham, men to soldater holdt henne tilbake.

Skuddet lød høyt og hardt, som en tørr grein som knakk i et stille skogholt.

Emma snudde hodet bort i samme sekund og prøvde å holde på den tanken: bare en grein som knakk ...

Men så var Fuchs hos henne og tvang henne til å se.

- Der ligger han, gutten du valgte. Du skal huske dette, og du skal se på alle de andre pasientene her, de unge og de forsvarsløse, og du skal vite at hvis du nekter å gjøre som vi sier, hvis du ikke hjelper oss, hvis du prøver å rømme, så kommer vi tilbake hit og skyter dem alle, én etter én. Og hvis du fortsatt lever, gjør vi det foran øynene dine, og det vil være din feil, bare din feil, for du kunne ha reddet dem, du kunne ha oppført deg slik at de ikke trengte å dø.

Fuchs slapp taket i Emma like brått som han hadde grepet henne. Hun falt på kne foran guttens lik.

Det rykket ennå svakt i den ene foten. Hun fokuserte på det, orket ikke å se oppover kroppen, på det ødelagte hodet.

Langt borte hørte hun Riksfører-SS Fuchs si: - Overlege Lindstrom. Neste gang jeg kommer, skal gulvene skinne. Pasientene skal være tykke og lykkelige, og disse to pleierskene, matronene fra helvetet, de skal være tynne og overarbeidet. Verstehen Sie?

- Ja, herr Riksfører-SS!

- Dette skal bli et himmelrike for disse stakkarene. De skal få være ute minst en time hver dag, og jeg skal se livsgnisten sprake i øynene deres når jeg kommer tilbake.

- Ja, herr Riksfører-SS!

- For tro meg, jeg kommer tilbake, og hvis alt ikke er til min tilfredsstillelse, så er det De, herr Oberarzt, De og pleierskene Deres, som vil bli avlivet, skutt på stedet. Som De har sett, gjør jeg med glede slike jobber selv.

- Ja, herr ...

- Nå kan De gå.

Overlegen rygget og bukket.

Fuchs snudde seg mot Emma, satte seg på huk og kneppet av henne ankelbåndet med minibomben. Han kastet det i gresset. – Nesten litt skuffende at du trodde på den.

General Alexander sto et stykke borte og stirret uttrykksløst mot horisonten.

Fuchs trakk henne på beina. - Hørte du hva jeg sa til overlegen, Emma? De evneveike får det godt her nå. De får mat, de får det rent, de slipper stanken. Den eneste som kan ødelegge for dem, er du, dine gjerninger. Jeg gir dem alle et verdig liv, men du ... Han tok tak under haken hennes og dro hodet opp, så hun måtte møte det gjennomtrengende blikket.

- Du kan ta alt det fra dem igjen hvis du nekter å følge ordre. Du får deres blod på dine hender, hvis ikke du gjør det du skal gjøre. Dette er verre enn en bombe, Emma. Det er ikke ditt liv som går tapt. Tenk på det: deres blod på dine hender. Ditt ansvar, bare ditt ... Hvis ikke du hjelper oss å reise til Den 4. parallell.

Aeon-Paradokset er i salg fra tidlig i september.