Aksjon tXt 2010

Aksjon tXt 2010 starter i disse dager og varer hele høsten. Det er Foreningen !les som står bak, og målet er å stimulere til lesing blant landets ungdomsskoleelever. Du finner mer info på denne hjemmesiden.
 

Over 100 000 elever får pocketboken Frå sans og samling, som består av utdrag fra 17 aktuelle bøker, blant annet første bok i min serie Den 4. Parallell. 

Her er det elevene får lese fra Lasarusfenomenet:

Kapittel 3

Emma våknet og skjønte at hun ikke hadde sovet, ikke en vanlig søvn i alle fall.
Hun åpnet øynene. Det var gråhvitt rundt henne, tåkete. Hun blunket, men det hjalp ikke.
Det gjorde vondt i halsen, munnen var tørr. Hun hadde ikke lyst til å være våken. Helst ville hun lukke øynene igjen og sovne, sove ordentlig.
Hun prøvde. Hun lukket øynene. Hun lå stille. Først fordi hun ville, så fordi hun ikke kunne annet.
Det var noe som stakk, klødde og irriterte, langt bak i hodet, nesten ved nakken. Det rørte seg. Det gled, smøg seg gjennom henne og etterlot et glatt, iskaldt spor.
Det var en lyd, en visshet, en hvisken: Du kan ikke røre deg. Du kan ikke røre deg. Du kan ikke røre deg...
Brått sto panikken i halsen.
Det kjentes som hun ikke fikk puste, som om hun druknet. Hun ville svelge, men det gikk ikke. Hun ville sparke fra og søke opp, opp, men hun kunne ikke.
Hun åpnet øynene igjen og prøvde å se. Fortsatt gråhvitt, alt sammen, som om hun lå inne i en sky.
Hun blunket flere ganger. Hun klarte å fokusere, men det gråhvite forsvant ikke, det ble bare enda skarpere, klarere. Det snørte seg rundt henne, la seg inntil, presset over ansiktet og munnen.
Hun ville skrike, hun ville rope på hjelp, skyve det bort, men hun klarte fortsatt ikke å bevege seg – ikke munnen, ikke kjeven, ikke hendene, ikke beina.
Jeg dør, tenkte hun.
Men ingenting forandret seg. Det samme gråhvite, det samme kvelende trykket mot ansiktet, den samme lammelsen i kroppen og den samme panikken i halsen. Det var der, hele tiden.
Hun lå slik i noe som virket som for alltid.
Hun døde ikke, da ville det ha blitt verre og verre, om det var mulig, og så plutselig ville det vært over og alt ville blitt svart eller hva det nå ble når du døde.
Men enn om...
Enn om hun var død?
Enn om det var slik døden var? Ikke svart og bevisstløs, men gråhvit og klaustrofobisk, en evighet med ingenting?
Jeg er død, tenkte hun, og tanken var skremmende logisk.
Men hvordan døde jeg?
Hun husket ikke. De hadde vært glade på dinosaursenteret, alt hadde vært bra. Så... ingenting.
Kunne hun virkelig være død hvis hun ikke husket det? I så fall måtte det ha skjedd brått. Til stede smilende, glad, levende, og så med et fingerknips var hun borte, uten tid til å tenke.
Må ikke.
Det sprengte i henne. Hvis hun bare kunne rørt seg!
Det kan ikke være sånn. Ta det rolig.
Kanskje var det bare en drøm. Eller kanskje hadde hun drømt og var på vei ut av det nå. Var det ikke sånn at du alltid drømte når du sov?
Men hun hadde ikke sovet!
Hun ville ha visste det hvis hun hadde sovet.
Voshh!
Et rykk og en lyd og et lys.
Hun ville vende hodet bort, men lå stiv.
Det gråhvite forsvant. Og lys, lys! Hjernen skrek. Det gnistret over huden hennes, hun kjente det selv om hun ikke kunne kjenne noe som helst annet mot kroppen.
- ...breathing.
En bevegelse mot pannen hennes, øynene. Det var godt, det føltes friskt. Det var luft som strøk over henne. Hun fikk lyst til å le. Det betydde... det måtte bety!
- ...you hear me?
Så skygget noe for lyset, noe mørkt og truende. Med fingre! Det var en hånd, en stor og sterk hånd. Hun kjente varmen fra den og draget av bevegelsen.
Ikke, ikke rør meg!
Men det gjorde den. Den kom helt frem til ansiktet hennes og den tok i henne, hodet hennes rugget.
- It’s for your breathing, sa en dyp, vennlig stemme. – But you don’t need it now.
Det kvelende presset mot ansiktet forsvant. Hånden løftet bort noe stort med buede, myke former. Deler av gjenstanden var halvt gjennomsiktig.
En oksygenmaske. Hun visste det uten å tenke.
Hun levde!
Masken forsvant ut av synsfeltet hennes. Et ansikt kom inn i stedet. Solbrunt og rynkete, med grå, bekymrede øyenbryn.
- How do you feel?
Tykk, amerikansk aksent. Hun var i USA, fremdeles.
Utah. Hun hadde sett dinosaurene!
- Du er sikkert tørst, sa ansiktet.
- Uhmm.
Først sekundet etter skjønte Emma at hun hadde nikket. Den første bevegelsen etter at hun kom til seg selv.
Hun prøvde å røre hodet igjen. Det gikk. Hun vred det mot venstre, tittet rundt seg. Et gråhvitt forheng. Det var det hun hadde sett tidligere. Det var det mannen hadde trukket åpent, og nå sto han i åpningen, med lyset i ryggen, strømmende rundt seg.
Hun kunne ikke se særlig av rommet hun var i. Hun ante lyder og hun syntes det gled skygger forbi bak forhenget, men hun var ikke sikker.
Det suste i hodet og ørene, og det var vanskelig å forstå hva mannen foran henne sa, men han måtte være lege og dette måtte være et sykehus.
Hva hadde skjedd?
Mannen strakte seg mot henne med et glass i hånden. - Drikk litt vann, sa han.
Glasset ble holdt mot underleppen hennes. Hun åpnet munnen så mye hun kunne, men det var ikke nok. Kanskje gapte hun ikke i det hele tatt, for ingenting kom inn. Men hun kjente leppene og haken bli våte, og det var godt bare det.
- Så, så, sa han. – Gap opp.
Men jeg kan ikke.
- Kom igjen nå, sa legen.
Ikke mas!
- Der, ja, sa han, og hun ble forbauset; hun trodde ikke hun hadde prøvd å gape engang.
Hun fikk ikke mye. Tungen ble fuktet og smertene i halsen ble dempet, som om noen smurte en god, kjølig krem på tørr hud – men det var alt. Han lot henne ikke drikke fritt.
- Forsiktig, sa han. – Du kan bli kvalm.
Hun prøvde å hoste, men hadde ikke krefter til det, og kremtet i stedet.
- Hvordan føles det? spurte legen.
Hun rynket pannen og kjente etter. Hun søkte ut i seg selv etter noe som var galt, men kroppen ga ikke tilbakemeldinger. Den var stille, vag, innpakket i bomull.
Hun spurte om hun var blitt lam, hvisket hest.
Legen rynket øyenbrynene igjen mens han smilte fort og forsikret at nei, det var hun ikke, men kroppen hadde fått helvetes så mye juling.
- Men hvorfor? hvisket Emma. – Hva skjedde?
- Senere, sa legen. – Vi skal snakke om det senere. Nå må du hvile.
- Enn mamma? sa hun. – Og pappa? Hvor er familien min?
Legen svarte ikke.
Han tok en sprøyte fra et brett ved sengen. Han holdt den opp og knipset lett på den, trykket ut noen dråper.
- Please, hvisket Emma. Men hun var så trett, så trett.
- Du må hvile deg, sa han.
- Nei, please...
Han smilte av henne, som til et barn som ikke visste sitt eget beste.
Jeg er 17, tenkte hun. Er jeg ikke det, snart 17?
Det hang en pose med intravenøs væske i et stativ ved sengen. Det gikk en tynn plastslange fra posen og til Emmas hånd.
Legen koblet løs slangen, stakk sprøytespissen inn i festet på hånden, og trykket sprøyten tom.
- Familien min? hvisket Emma.
Han svarte ikke.
Det siste hun så var ansiktet hans, mørkt og sammenbitt og dystert.


Kapittel 4

Den neste gangen Emma våknet, satt Lillebror ved sengen hennes.
Han så på henne, og hun lurte vagt på hvor lenge han hadde vært der, om han hadde sittet slik hele tiden mens hun var bevisstløs, med blikket på ansiktet hennes, på jakt etter det minste tegn på at hun skulle våkne.
Jeg er her, tenkte hun. Jeg skal ikke forlate deg.
Hun prøvde å smile til ham, men kjente det samme presset mot munnen og neseryggen som sist. De hadde tatt på henne oksygenmasken igjen. Hun orket ikke løfte hånden for å ta den av.
Emma ristet svakt på hodet og håpet Lillebror ville forstå. Jeg vil ikke ha masken på.
Han gjorde ingenting.
Kan du ikke hjelpe meg med å ta den av?
Han ropte ikke på en lege eller en sykesøster heller. Han bare så på henne med store, triste øyne.
Jeg må være sykere enn jeg tror, tenkte Emma, og tanken forekom henne morsom, hun fikk lyst til å le, det var absurd.
Hun ville rekke ut hånden og ta på ham, trøste ham, men verden begynte å glippe, Lillebror ble utydelig, og hun klarte ikke å fokusere ham tilbake.
Hun tenkte nei-nei, men det var umulig å stoppe det. Hun ble dratt inn i mørket, lukket inne. I noen sekunder banket hun mentalt på den massive veggen som stengte for, men så orket hun ikke mer.
Hun overga seg og ble belønnet med en enorm, sort lettelse, en tillatelse til ikke å bry seg om noen verdens ting.


Kapittel 5
 
- Vi har bilen bak her, sa politibetjent Gubler. – Det som er igjen av den. Tenkte det var best å vente med å kjøre den på dynga til noen fra familien hadde vært innom. En veit aldri. Noen ganger vil folk beholde ting.
Gubler tygde skrå. Det var brunt i munnvikene hans. Han spyttet i blomsterbedet.
H.S. Thomas og Gubler sto utenfor hovedkvarteret til Vernals politistyrke. Det lå i østenden av Main Street, fem minutter unna sykehuset.
Bygget var lavt og langstrakt.
Gubler viste vei inn på parkeringsplassen der politibilene sto tett, gikk rundt hushjørnet og inn på enda en parkeringsplass, og stoppet innerst i en krok der høye trær skjermet for husene som lå bak.
Bilen var dekket av en grønn presenning og var nesten usynlig mot trærne. Gubler dro dekket av, og der sto vraket, sammenpresset, delvis vrengt, som et monument over hvor brutal verden kunne være.
Et sekund puster du, tenkte H.S. Thomas. Så... ingenting.
- Det var jævlig rart, om du unnskylder språket. Gubler tok av seg hatten og dro underarmen over pannen, før han satte hatten på igjen. – De kjørte rett av veien og inn i en stor stein. På en flat og fin strekning. Det ble front mot stein, for å si det sånn, og du ser jo selv, det va’kke småtteri de traff.
Han nikket mot fronten på bilen, en ugjenkjennelig masse av forvridd metall. H.S. Thomas kunne ikke en gang se noe som lignet på et panser, antagelig var det blitt slått av. Hele bilen var trykket sammen, den var minst en meter kortere enn før ulykken.
Nei, mer. Han studerte vraket. Den er bare halve den opprinnelige lengden.
- Bremsespor?
- Niks. Ingenting. Det er det som er så fordømt rart. Ser ut som de kjørte rett av veien og inn i den der forbanna svære steinen, uten så mye som å prøve å svinge unna.
- Dere har tenkt på selvmord?
- Jo-o. Det har vi. Men det æ’kke riktig det heller. En kar som broren din - det var han som kjørte - kjent forsker, ute på ferietur med familien. Radio’n sto på, eller stereoen, da. De hørte på lydbok. En av de yngre kara her sa det var en morsom en. Vi skar opp spiller’n.
Gubler spyttet brun skrå igjen. Splætt, på asfalten. - Nei, sa han, - det æ’kke noe typisk dødspilot-greie, det her.
- Kanskje han fikk et illebefinnende?
- Ikke ifølge doktor’n. Han undersøkte. Fant ingenting. Ne-ei, det er rart, ja. En kar som broren din. De har ringt flere ganger fra jobben hans også. Myndighetene. Er vel forsvaret, ikke sant?
H.S. Thomas svarte ikke.
- Ve-el, sa Gubler og tygde. – Tenkte nå jeg skulle vise deg... Han bøyde seg over vraket, strakte seg og berørte restene av det som en gang hadde vært ryggen på det ene forsetet. - Hvis du ser her, det er dette som er ordentlig rart. Vi fikk en kar fra brannvesenet hit, han er ekspert på sånt, og han tok en titt og sa at dette... Gubler klappet på restene av stolryggen. – Hvis du ser ordentlig nøye etter, sa karen, så ser du at metallet er vridd fremover. Feil vei. Stress fra feil retning. Nesten så en skulle trudd at det hadde gått av ei bombe i baksetet. Bare at det ikke finnes teknisk bevis for det. Ingen rester av sprengstoff eller svimerker eller noe sånt. Men det så sånn ut likevel, mente’n. Som ei bombe i baksetet. Vi fant jentungen utenfor bilen, hun ble slengt ut. Du ser... Gubler pekte. – Den døra ble vridd av.
- Men dere har ikke funnet mer som underbygger dette med en bombe?
- Nei, nei. Bare det stressa metallet.
- Ser ut for meg som om ting er vridd i alle mulige retninger.
- Jo, det kan du si. Men han er jo proff, da, han karen fra brannvesenet.
- Går dere videre med saken?
- Nei, nei. Herregud, vi ha’kke noe å gå videre på, vi. Jeg bare sier det, at det er forbanna rart. Politibetjent Gubler heiste opp revolverbeltet. - Uansett. Vi kan’ke gjøre noe mer med det. Vi har lagt bort saken allerede, vi. Jeg bare sier at... Det er nå pinadø rart, da.

Slutt på utdrag.