Snåsamannen og jeg

Jeg deltok på Oslo bokfestival i dag. Arrangementet het "Kjærlighet, sci fi,  fotball og Google translate" og gikk for seg på og rundt Spikerscenen i Spikersuppa. 

Klaus Hagerup, Lars Mæhle, Erlend Loe og jeg hadde 15 minutter hver til å fortelle visstnok 500 utkommanderte ungdomsskoleelever hva vi drev på med.

Da det var overstått, skulle jeg signere bøker. Nr 2 og 3 i serien Den 4. Parallell: Carrington-katastrofen og Aeon-paradokset.

På dette tidspunktet var de tvangsbeordrede ungdomsskoleelevene ivrig etter å komme seg hjemover, så pågang var ikke all verden.

Først en oppegående og interessert jente fra 3. klasse på videregående, som jobbet med et særemne som inkluderte meg. Så en hyggelig venninne fra vårt ypperlige bibliotekvesen, som jeg ikke hadde sett på en stund - og en ung gutt som hadde lest og likt første bok i Den 4. Parallell-serien, og som nå lurte på om han kunne få kjøpe bok nr 2. 

- Joda, sa jeg, og klappet stabelen med bøker.

- Hva koster den? spurte han.

- 270, sa karen fra bokhandelen.

- Da har jeg ikke råd, sa gutten.

- Okai, sa jeg. - Du får vente til den kommer i pocket.

Og da denne hektiske trafikken hadde gitt seg, ble jeg oppmerksom på en eldre dame som mønstret meg kritisk - og tydelig nærsynt - fra 4-5 meters hold. Hun drøyde en stund, så tok hun et par lettere ustø skritt mot bordet mitt. Hun pekte med stokken.

- Er det du som er han Snåsamannen?

Da foreslo Eva og Cecilie fra Gyldendal at vi skulle gå på Bristol og ta en kopp kaffe.

Det syntes jeg var en god ide.