En science-fiction-klassiker

Hvis du liker Den 4. Parallell, er det gode sjanser for at du også vil like denne boken. En av de aller beste science-fiction-bøkene jeg har lest!

Ender's Game handler om det 6 år gamle vidunderbarnet Ender.

Jorden er to ganger blitt angrepet av utenomjordiske skapninger, og man har bare så vidt klart å slå angrepene tilbake. Nå forbereder menneskene seg på en siste konfrontasjon, blant annet ved å ta barn som Ender og trene dem som offiserer og soldater. Barnas intelligens, lærevillighet og kreativitet gjør dem perfekt egnet til denne typen krigføring, som mest av alt minner om videospill.

Boken har mye tankegods; om oppvekst, familie og venner, om hva som er verdt å ofre for et større gode - og hva som kan rettferdiggjøre å ta et menneskeliv.
Den seriøse bunnen i historien kommer aldri i veien for spenningen, de handlingsmettede scenene. Tvert i mot, det er de alvorlige temaene som gir handlingen driv og kraft. Det er leserens medfølelse med Ender som gjør boken så sterk.

Historien ble først skrevet i 1977, og så bearbeidet i 1984-85, men jeg tenkte ikke en eneste gang at dette var en "gammel" fremtidsvisjon. Tvert i mot, stoffet føltes dagsaktuelt og viktig.

Ender's Game er en bok som fungerer strålende, både som science fiction og som en god og nær historie.
 

Lest i september

Av og til spør leserne mine om hva jeg leser. Her er er svaret for september:


25.09. 2010

Lee Goldberg, redaktør: 
TIED IN: THE BUSINESS, HISTORY AND CRAFT OF MEDIA TIE-IN WRITING

Som tittelen sier, dette er handler om "tie-in håndverket": Å skrive en bok på bestilling fra film- eller TV-industrien, med allerede etablerte karakterer i hovedrollene. Som f.eks. bøkene Lee Goldberg selv skriver om detektiv Monk, kjent også fra norsk fjernsyn.
Dette er en gammel industri, og boken følger røttene tilbake til 1950- og -60 tallet, samtidig som den forklarer noen av vanskelighetene disse forfatterne møter på. Som når boken skal lanseres samtidig som filmen den bygger på, og forfatteren må skrive den på grunnlag av det første utkastet til filmmanus. Bare for å oppdage noen få døgn før deadline, at regissøren forandret alt under innspillingen, så nå må du skrive om det meste - på rekordtid...

Mine favoritter

En gang i året eller så setter jeg opp en 10 på topp-liste over hvilke forfattere som har betydd mest for min leselyst. Altså, ikke en "verdens beste forfattere"-liste. Ikke "disse må alle lese"-liste. Men en enkel og grei "disse 10 husker jeg med mest glede"-liste.

Min litterære kanon.

På listen står det bare forfattere jeg leste fra jeg var 8 og til jeg ble 18. Røfflig. Jeg leser dem av og til nå også, men da er det for nostalgiens skyld - og for å se om jeg kan lære noen triks. (Og det kan jeg. De er så dyktige at selv den tungnemme kan plukke opp noe om historiefortelling).

De to første plassene er alltid suverene. Alltid de samme to, i samme rekkefølge:

1. Kjell Hallbing.
2. Agatha Christie.

På de neste åtte plassene forandrer det seg litt fra år til år, men det er mest innbyrdes. Slik ble plasseringene i år - ta-ta:

3. Nils-Reinhardt Christensen (Stompa, en gjendiktning så god at den kvalifiserer som eget verk. Og tenk, han regisserte filmene!)
4. Earl Stanley Gardner (Perry Mason, m.m.)
5. P. G. Wodehouse.
6. Alistair MacLean.
7. John Jakes (Kent Sagaen, Nord og Syd trilogien).
8. Edward Stratemeyer Syndikatet (dvs Hardy-guttene og Nancy Drew).
9. Robert Bloch (Psyko og en mengde twist in the tail-noveller).
10. Francis Durbridge (Paul Temple, Melissa, m.m.)

Folk som av og til sirkulerer innom (eller ligger og vaker rundt 11. og 12. plass) er Mickey Spillane, James Hadley Chase, Desmond Bagley, James Clavell, John Dickson Carr.

Hva poenget med en sånn liste er . . . ? Mest at jeg synes det er deilig naivt og problemfritt og gøy. En utelukkende positiv tankeøvelse.

Men litt alvor er det likevel. Det minner meg på hva som er viktigst for meg, både som leser og skribent, nemlig "enkel" historiefortelling og underholdning.

Du er hva du leser - eller har lest.