SKRIVETIPS: Kur mot idetørke?

Mange tror plothjulet er noe Stephen King har funnet på, fordi han skrev om det i en av sine tidlige novellesamlinger. Dessuten høres det ut som en rar greie som en forfatter har drømt sammen.

Og det er det jo også - en rar greie som en forfatter har drømt sammen - bare at en forfatter gjorde det på ordentlig, i det virkelige liv. Han brukte plothjulet aktivt i en lang og suksessrik karriere, og han tok patent på det.

For ham fungerte det så det grein etter.

Edgar Wallace (1875 - 1932) var en ekstremt produktiv forfatter. Han skrev 175 bøker (krim og thrillere) og 24 skuespill. Det er blitt laget mer enn 160 filmer med basis i hans bøker.

Jeg er sikker på at alle som leser dette på et eller annet tidspunkt har hatt kontakt med noe som Wallace har skrevet eller en av karakterene han skapte. I så måte burde det være nok å nevne at det var Wallace som skrev det første King Kong manuset.

Men av og til får selv den mest kreative idetørke, og det ergret Wallace umåtelig. Noe måtte gjøres.

Og det gjorde han!

På 1920-tallet oppfant han, og tok patent på, det han kalte The Edgar Wallace Plot Wheel. Siden tok mange av de svært produktive pulp fiction forfatterne det i bruk. Blant andre Perry Masons far, Earl Stanley Gardner. Han utviklet det også noen hakk videre.

Plothjulet fungerer som et lykkehjul, bare at hjulet ikke stopper på et tall som muligens gir en gevinst - det stopper på en setning, en videre utvikling i plottet ditt.

For eksempel:
Helten møter vakker kvinne.
En biperson blir drept.
Venninnen lyver.
Kjæresten er utro.
C-kjendis poserer naken for å bli B-kjendis.
 

Og så videre. Hva som helst, egentlig. Du tilpasser selvfølgelig hjulet til den typen manus du skriver. Og du kan ha mange forskjellige slags hjul.

Earl Stanley Gardner hadde et hjul han kalte "Hjulet for blindspor som lurer eller forvirrer helten" (bildet). Der sto det blant annet: Klienten skjuler noe. Vitnet lyver. Kidnappet vitne. Forfalsket dokument.

Han hadde et hjul som het "Hjulet for fiendtlige bikarakterer som lager problemer for helten". (Helt sant!) Der hadde han blant annet oppført: Hotelldetektiv. Dum detektiv. Journalist. Sladrekjerring. Mistenksom tjener.

Og selvfølgelig "Hjulet for hvordan helten løser saken": Får skurken til å avsløre seg selv pga grådighet. Planter bevis for å forvirre skurken. Lurer den medskyldige til å tilstå. Lurer skurken til å avsløre hvor han har gjemt bevis.
 

Og mye mer!

Om plothjulet har noe for seg i dag?
 

Njei. Men både Wallace og Gardner skrev altså uhorvelig mange bøker og tjente millioner på millioner.

Så neste gang du - en stakkars fattig skribent - står bom fast i manuset ditt... Om du ikke lager et hjul, så kan du kanskje ha et ferdigtegnet "plot-kart" klart, med mange plotvendinger du synes det er litt stil over.

Så henger du det på veggen og kaster dartpiler.

En vet jo aldri.

SKRIVETIPS: Spenningsbobler - og slik bruker du dem

I filmbransjen har de det mange kaller "suspense bubbles", altså spenningsbobler. Det er små hendelser som bygger en egen spenning, der og da, men som ikke har noen betydning for de lange linjene i historien. Og som ganske kjapt sprekker, som bobler.

For å ta et filmeksempel (som alle har sett en variant av):

Helten har akkurat vært i slåsskamp med en av skurkene, i en mørk gate i en storby. Helten vant kampen, og skurken ligger nå bevisstløs i rennesteinen, men så skjærer lysene fra flere biler gjennom natten, og vi vet at det er skurkens mange hjelpere som kommer. Helten må bort, og det fort! Han løper til bilen sin og hopper inn.

Og så kommer spenningsboblen: 

SKRIVETIPS: Kom ikke her og strøm i vei!

Jeg liker ikke når svaret på spørsmålet "hvordan skrive en bok?", blir gitt i slike baner som: "skriv når du føler det er riktig, bare la det strømme ut av deg. Ikke tenk, bare kanaliser det du har i deg..." Jeg liker det ikke!

Kanskje fordi jeg aldri har møtt en forfatter worth a damn som "bare har latt det strømme". Så å si samtlige forfattere jeg kjenner til som snakker / skriver om jobben sin, understreker at den eneste veien til bok er hardt arbeide. Og unge, håpefulle gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis de tror noe annet.

Du må møte opp ved pc-en hver dag, du må ha kondis, du må stå løpet. (At du av og til er i flytsonen, fingrene går av seg selv på tastaturet og historien finner sine egne veier, det er nå så.) Sett deg gjerne et minstemål for hvor mange ord du skal skrive hver dag, og forlat ikke pc-en før du har gjort det.

Grunnen til at jeg kommer med dette nå, er en kommentarrekke på en fellesblogg (forfatterbloggen.no) for en stund siden. En helt uskyldig kommentarrekke, ikke misforstå meg. Det var ingen krangel, ingen skjellsord som fløy, alt ble skrevet i beste mening - men en person med bokambisjoner fikk likevel etter mitt skjønn dårlige råd.

Signaturen lunula lurte på hvordan han/hun skulle få en bok ut av ideene han/hun hadde i hodet. Jeg svarte - kjedelig nok - at tålmodighet og fokus var tingen. 

Andre ga rådene: "Drit i å skrive. Bare skriv. Til det går for deg." Og: "Å presse frem ting er det verste man kan gjøre." "La det renne, la det renne." "Ikke tenk for mye, bare la det strømme." Osv, osv. 

Ingenting oppsiktsvekkende, altså, bare feil - for 99% av oss - hvis målet faktisk er å skrive et bokmanus. Disse "la det strømme"-type rådene er noe som ganske ofte kommer fra upubliserte skribenter  -  og jeg tror at nettopp den holdningen er en av hovedgrunnene til at nevnte upubliserte skribenter er upubliserte. 

Av og til må du faktisk presse frem ting, av og til må du skrive selv om du hater tanken på det. Hvis jeg bare hadde satt meg ned for å skrive når jeg hadde veldig lyst til det, hadde jeg neppe fått klemt ut mer enn en bok hvert tiår. 

Noe av poenget er jo at det løsner utover i jobbøkten, men da må man gidde å møte opp i utgangspunktet, ikke sveve rundt og føle-føle-føle om "strømmen" er på gang.

Folk er forskjellige, jada. Og det er bøker også. Men hvis vi ser på den typen litteratur som jeg skriver og er glad i - fortellinger, historier som er skrevet for at de skal underholde - så mener jeg helt klart at en disiplinert tilnærming er tingen. 

Fordi fortellinger må henge sammen, de må ha en indre logikk. Og det som ofte kjennetegner skriblerier som bare har "strømmet" ned på arket, er mangelen på logikk. Mange morsomme setninger innimellom, men ingen spenningsoppbygning, ingen personutvikling, ingen mål og plan. Som oftest ulidelig kjedelig etter de første 4-5 avsnittene.

Derfor: Sitt ved pc-en, hver dag, skriv minst så-og-så mange ord. Vær tålmodig. Fokuser på historien du vil fortelle. Og plutselig: ferdig bok.

Om du vil plotte boken på forhånd eller om du vil la historien komme "av seg selv" mens du jobber, er en helt annen sak enn det jeg skriver om her. Begge deler - og et hav av mellomting - er like "riktig".

Til slutt: Jada, jeg vet at mange forfatterhåpefulle - særlig unge menn som tror drikking er kult - har store drømmer om å skrive stream of consciousness-saker. Forspist på Kerouac og Thompson. Det er bare det at du må ha et fantastisk stort talent for at de greiene skal funke. Dine sjanser for å bli publisert er uendelig mye større om du velger en mer strukturert tilnærming til forfatteryrket. 

Noen blåser selvfølgelig av et sånt råd - strukturert, pøh! jeg er kunstner, for pokker! - og vil mye heller leve hardt og dø ung, kanskje både filosofisk og fysisk. 

Vel, det er ikke mye en middelaldrende forfatter av ungdomsbøker kan si til det. Bortsett fra: Lykke til. 

Du vil trenge det.

7 ting jeg lærte av å skrive ukebladnoveller

... og som jeg ikke hadde klart meg uten:

1. En historie må ha en begynnelse, et utgangspunkt.
2. Hovedpersonen(e) må presenteres tydelig.
3. En historie må ha en midtre del med handling.
4. Konflikten(e) må være klare og sterke.
5. En historie må ha en slutt.
6. En overraskende slutt er alltid det beste.
7. Du bør ha en viss peiling på hvem du skriver for.

Ikke akkurat rocket science dette, men du finner likevel sjelden alle disse elementene i litterære bloggtekster. Slike tekster har ofte verken begynnelse, handling eller slutt. De egner seg derfor dårlig som trening for å skrive en handlingsdrevet bok. (Men det finnes selvfølgelig andre typer bøker man kan begå.)

Vel. Her kommer et eksempel på en ukebladnovelle. Jeg skrev den en kveld for rundt 15 år siden, fordi et av ungdomsbladene jeg var redaktør for hadde et to-siders hull som måtte fylles morgenen etter. Dette er fluffy lesestoff, skrevet utelukkende for at en ungjente skal kunne kose seg med den i fem minutter og glemme den etterpå.

Her har forfatteren ingen plass. Det eneste som teller er historien og leseren. God trening i å fokusere på det grunnleggende. Alle som har forfatterdrømmer i den handlingsdrevne leia anbefales å prøve.

Og skulle du like denne novellen finner du flere her NB: NovelleBloggen.

(tittel)

STAKKARS LILLE RIKE PIKE

Hun kjedet vettet av seg på pappas yacht ute i fjorden. Men alt forandret seg plutselig da luksus-villaen ble robbet av en tyv som lignet på Tom Cruise...

Manusvask

Bildene blir større hvis du klikker på dem.

 Manusvasken kommer etter manuskriptet er lest og godtatt av redaktøren, på helikopterplan: "Intrigen er god, storyen holder. Personutviklingen sitter. Det er spennende." Dette ok-et fra redaktøren kommer kanskje etter at h*n først har vendt tommelen ned og forlangt omskrivninger en eller to ganger.

Men nå er altså redaktøren fornøyd, og dermed går manuset til vaskeren,  som har som oppgave å se på hver minste detalj. Hvis redaktøren holdt helikopternivå,  så står vaskeren med nesa nedi arkene.

SKRIVETIPS: Er navnene viktige?

Ja, jeg tror navnene på personene i en bok er viktige. Veldig viktige.

I bokserien 3Venner heter de fire hovedpersonene mine Nora, Vilde, Trine og Benedicte. Navnene ble plukket fordi de er forskjellige nok - lette å holde fra hverandre - og fordi de gjenspeiler noe av jentenes personlighet. De "passer". (Og jeg brukte aldri jentenes etternavn.)

NORA er den beskjedne og forsiktige, men med et eksplosivt indre liv. Intense drømmer og lengsler.

VILDE er den ville og vågale i sort skinnjakke og med piercing. Ville Vilde - lett å huske.

TRINE er ned-på-jorda fotballjenta.

BENEDICTE er blond og guttegal, alltid godt sminket og på nippet til å være småbillig.

Eller slik begynner de i alle fall, hovedpersonene - slik synes de å være i bok 1. Men så forandrer selvfølgelig ting seg. Jeg tror likevel det er viktig å ha et enkelt utgangspunkt: "Okai, hun heter Benedicte og er en sånn nedsminka legge-seg-på-ryggen dame." Overraskelsen - punchen - blir desto større når det viser seg at Benedicte er lettere å såre enn en skulle tro.

Som leser blir jeg av og til irritert over forfatteres panikk for å gjenta seg selv. I et avsnitt heter hovedpersonen Kalle Iversen. I det neste Iversen, og i det neste der igjen Kalle. Hvilket bare fører til forvirring og unødvendig stopp i lesningen (for oss enkle sjeler fra bygdene.)

Jeg tror forresten ikke folk leser navnene ordentlig uansett. Når de er blitt vante til navnene, så bare ser de dem. De sitter ikke der og faktisk leser - lyd for lyd - navnet Kal-le I-ver-sen to hundre ganger i løpet av en bok. De ser navnet, konstaterer at det er der, og går kjapt videre til neste ord, som garantert er mer spennende, fordi det jo representerer noe ukjent.

Så navnene skal etter min mening - ved siden av å si noe om personene - først og fremst være raskt gjenkjennelige. Leseren skal uten å måtte anstrenge seg forstå hvem som gjør hva, hvem som sier hva. Leseren skal aldri møte på et navn som får ham/hun til å tenke "Hvem var nå det igjen?", så han/hun må bla bakover i boken for å sjekke.

Dette gjelder selvfølgelig også for bipersoner, kanskje aller mest dem. Hovedpersonene har du mange muligheter for å etablere, bipersonene må helst sitte hos leseren fra aller første, lille opptreden. Og da kan navnet være en effektiv hjelp.

En av mødrene til jentene i serien er politikvinne og derfor med i mange bøker. (Det er flere drap.) Hun heter Lena Kristine Sigvardsen Moe, og jeg bruker alle fire navnene, alltid.

Aldri bare Lena Kristine eller Sigvardsen Moe eller noen annen avart. Alltid Lena Kristine Sigvardsen Moe. Med det samme leseren ser et ekstra langt navn, vet han/hun hvem det dreier seg om.

Og Kripos-mannen som leder mordetterforskningen blir aldri kalt annet enn etterforskningslederen. Han er med i 5-6 bøker og har mange karaktertrekk og vaner/uvaner, men et navn gir jeg ham aldri. Og det fungerer.

Folk må ikke på død og liv hete noe.

Mitt manus har 3 deler

Når jeg skriver jobber jeg alltid i 1 stk. word-dokument.

Dokumentet mitt har tre "deler". Hoveddelen er selvfølgelig selve bokmanuset, ord for ord, avsnitt for avsnitt, så tett opptil slik jeg vil det skal fremstå i den ferdige boken som overhodet mulig. De to andre delene er en ide-del og en disposisjon-del.

I ide-delen skriver jeg alle ideer jeg får angående historien. Jeg lar det ligge helt foran i dokumentet. Øverst på det første arket står boktittelen, så følger en kjapp opplisting av ideer og tanker om hva som skal skje, karakterers motivasjon, setninger som jeg har fått i hodet og som jeg synes høres bra ut, osv.

Alt som faller meg inn blir notert der.

Så kommer selve bokmanuset, historien jeg skriver, scene for scene. Denne delen av dokumentet vokser naturlig nok fort under jobbingen, og blir selvfølgelig den dominerende delen.

Men hovedpoenget mitt er egentlig del 3, disposisjonen av ideene:

Etter hvert som det blir klart for meg at "den ideen skal jeg bruke", stryker jeg den fra ide-delen, bryter ideen ned til de scenene som skal til for å sette den ut i livet, og plasserer scenene veldig kort beskrevet i manuset, der jeg antar at de skal være kronologisk sett:

"Nora og Benedicte krangler."

"Liket i innsjøen blir funnet."

Osv.

Kronologi er viktig for meg, jeg får ofte ikke til å skrive scener før jeg vet nøyaktig hvor i historien de skal være. Jeg gjør beskrivelsene svært enkle og korte så det ikke skal bli et ork, pluss at det ikke må bli en hovedsak ved jobbingen. (Puh, nå har jeg plassert to scener i dag, da kan jeg ta resten av dagen fri...)

På den måten kan jeg la humøret bestemme hvilken type scene jeg skal skrive når jeg setter meg ned foran pc-en. Det er ikke alltid lysten til å skrive om himmelstormende tenåringsfølelser er til stedet. Da kan det gjøre susen å scrolle nedover manuset til punktet der likfunn-scenen skal være, og heller jobbe med den.

Jeg kan hoppe frem og tilbake i historien og skrive det jeg føler mest for akkurat den dagen. (Selv om jeg som oftest prøver å skrive i kronologisk rekkefølge.)

Ikke akkurat rocket science dette, men en enkel og grei måte å holde manuset oversiktlig på, samtidig som det ene dokumentet inneholder alt jeg trenger - og det gir meg altså valgfrihet.

Det kan være veien å gå hvis du er nybegynner og føler at du stanger hodet i veggen og ikke får til begynnelsen av boken (eller midten eller hva som helst): Gi deg selv større valgfrihet, sørg for at det alltid er noe i historien som "ligger klart for skriving", slik at du ikke går deg dønn fast og gir opp.

Husk: Så lenge du skriver, er det håp.

Slik blir du antatt og utgitt

Det er lett å gjøre det til vanskelig greie. Det er antagelig mest realistisk å gjøre det til en vanskelig greie også, men faren er at du da aldri kommer av flekken.

Det er fort gjort å se på skriveprosessen som et langt og uoversiktelig mareritt, og mylderet av forlag som et enda større trusselbilde.

Men når du får det nedpå jorda - når du trekker pusten dypt og skjærer gjennom, rett inn til the nitty gritty - så er det ikke så forbannet komplisert.

Slik får du antatt og utgitt en bok:

1. SKRIV. Ikke finn på unnskyldninger, ikke pakk livet ditt med tusen ting som er viktigere. Prioriter og vær hard mot deg selv. Hvis ikke du klarer å skrive i snitt 300 ord for dagen, glem det.

2. SKRIV MANUSET FERDIG. De fleste hobbyskribenter har skuffen full av halvferdige manus. Det er derfor de er hobbyskribenter. Hvis du vil bli proff, må du skrive manuset ferdig - selv om du hater det, selv om du tror det blir dårlig. Skriv så godt du kan - og skriv deg alltid ferdig.

3. REDIGER MANUSET du har skrevet ferdig. Legg først bort manuset i noen uker. Ta det så frem og les det kritisk, for å se etter måter å gjøre det bedre på. Så: kutt, ommøbler, skriv til nytt, vær hard mot deg selv og historien, disiplinert. Jobb!

4. FÅ FEEDBACK fra lesere du stoler på. Gjør endringer hvis de har tanker du synes er relevante. Og vær uansett svært forsiktig med å forkaste tankene deres som lite relevante. De er lesere.

5. SEND INN MANUSET til et forlag - eller gjerne flere samtidig - som du vet publiserer akkurat denne typen manus. Du må gjøre research på dette. Det er ikke verre enn å ta en tur på biblioteket.

6. HVIS INGEN VIL HA MANUSET - skriv et nytt. Og et nytt. Og et nytt. Helt til du skriver et som er bra nok.

Husk: Det er ikke vanskelig å jobbe hardt.

Oppskriften på en god historie

Er det mulig å sette sammen en historie/bok ut fra en "følg oppskriften"-tankegang, og å ende opp med noe spennende og bra?

Ja, jeg tror det. Jeg har ikke gjort det bevisst selv, men jeg er sikker på at jeg og mange, mange andre gjør det ubevisst - påvirket av bøker vi har lest, TV-serier og filmer vi har sett, eventyr og sagn vi har hørt. Vi er alle preget av den historiefortellingen vi har fått podet inn i oss.

Jeg vedder på at minst halvparten av bøkene du har lest, er bygget - bevisst eller ikke - på følgende oppskrift. Den kalles gjerne Heltens Mytologi:

1. Helten introduseres. Du blir kjent med ham/henne. Det bygges opp forståelse og sympati for karakteren.

2. Noe skjer som forstyrrer heltens verden/eksistens. Det blir klart for leseren at dette er en utfordring helten må ta, må hanskes med. Men det kan hende helten ikke er villig til å gjøre det med det samme. Helten tviler.

3. Helten møter de mørke kreftene, og trekkes sakte, men sikkert inn i en konflikt. Nå er det ingen vei tilbake.

4. Helten rammes av ny tvil, har tanker om å gi seg, stikke av. Er usikker på sin egen styrke. Ofte introduseres det i denne fasen en mentor.

5. Helten forbereder seg på den avgjørende kampen mot de mørke kreftene. Kanskje finner han/hun støtte i en gjenstand som forbindes med noe "magisk", enten det er sverdet Excalibur eller et bilde av familien som helten en gang hadde og elsket.

6. Den siste kampen mot de mørke kreftene.

7. Helten vender tilbake til sin verden, med de justeringene den nå har fått, etter kampen mot de mørke kreftene.

Det som forstyrrer heltens verden - og setter i gang handlingen - kan være alt fra at kona/mannen er utro, til at familien blir drept av Dart Vaders stormtropper. Og de mørke kreftene kan være alt fra egne destruktive tanker til nevnte Dart Vader. Mentoren kan være en god venn eller et familiemedlem - eller en liten grønn sak som heter Yoda.



Skjønner? Den mytologiske oppskriften fungerer på alle plan. Enten det dreier seg om en "liten" historie om kjærlighet og tap - eller en episk fortelling om kampen om universet.

I Hollywood gjør man ingen hemmelighet av at man syr sammen historier etter mytologi-prinsippet. Grunnen til at jeg her har trukket frem Star Wars, er at George Lucas har gitt Joseph Campell offisiell kredit for å ha stått for filmenes "mytologiske struktur".
Men den sammen strukturen finnes så og si overalt i den bransjen, du ser den like klart i det som mange - inkludert meg - anser for å være tidenes beste film: The Godfather.



Og jeg tror som nevnt at halvparten av alle bøkene - historiene - du noen gang har lest, også følger denne oppskriften, i stor grad. Tenk etter, gå opp handlingsløypen i bøker du liker, så får du se. (Muligens er jeg så dypt inne i underholdningslitteraturen at det jeg mener ikke holder stikk i den generelle skjønnlitteraturen?)

Uansett: Dette er klassisk historiefortelling, og hvis du har et bokmanus på gang, har du neppe vondt av å tenke litt på Heltens Mytologi.
Siden denne oppskriften er noe alle lesere har mer eller mindre i ryggmargen, kan det eventuelt være mye å hente på å følge oppskriften til et visst punkt - og så gjøre kalkulerte brudd med den. Overraskelser blir gjerne litt større og saftigere hvis de sees i sammenheng med noe tradisjonelt.

Rocky-filmene følger Heltens Mytologi
til punkt og prikke.