Ja, jeg tror navnene på personene i en bok er viktige. Veldig viktige.
I bokserien 3Venner heter de fire hovedpersonene mine Nora, Vilde, Trine og Benedicte. Navnene ble plukket fordi de er forskjellige nok - lette å holde fra hverandre - og fordi de gjenspeiler noe av jentenes personlighet. De "passer". (Og jeg brukte aldri jentenes etternavn.)
NORA er den beskjedne og forsiktige, men med et eksplosivt indre liv. Intense drømmer og lengsler.
VILDE er den ville og vågale i sort skinnjakke og med piercing. Ville Vilde - lett å huske.
TRINE er ned-på-jorda fotballjenta.
BENEDICTE er blond og guttegal, alltid godt sminket og på nippet til å være småbillig.
Eller slik begynner de i alle fall, hovedpersonene - slik synes de å være i bok 1. Men så forandrer selvfølgelig ting seg. Jeg tror likevel det er viktig å ha et enkelt utgangspunkt: "Okai, hun heter Benedicte og er en sånn nedsminka legge-seg-på-ryggen dame." Overraskelsen - punchen - blir desto større når det viser seg at Benedicte er lettere å såre enn en skulle tro.
Som leser blir jeg av og til irritert over forfatteres panikk for å gjenta seg selv. I et avsnitt heter hovedpersonen Kalle Iversen. I det neste Iversen, og i det neste der igjen Kalle. Hvilket bare fører til forvirring og unødvendig stopp i lesningen (for oss enkle sjeler fra bygdene.)
Jeg tror forresten ikke folk leser navnene ordentlig uansett. Når de er blitt vante til navnene, så bare ser de dem. De sitter ikke der og faktisk leser - lyd for lyd - navnet Kal-le I-ver-sen to hundre ganger i løpet av en bok. De ser navnet, konstaterer at det er der, og går kjapt videre til neste ord, som garantert er mer spennende, fordi det jo representerer noe ukjent.
Så navnene skal etter min mening - ved siden av å si noe om personene - først og fremst være raskt gjenkjennelige. Leseren skal uten å måtte anstrenge seg forstå hvem som gjør hva, hvem som sier hva. Leseren skal aldri møte på et navn som får ham/hun til å tenke "Hvem var nå det igjen?", så han/hun må bla bakover i boken for å sjekke.
Dette gjelder selvfølgelig også for bipersoner, kanskje aller mest dem. Hovedpersonene har du mange muligheter for å etablere, bipersonene må helst sitte hos leseren fra aller første, lille opptreden. Og da kan navnet være en effektiv hjelp.
En av mødrene til jentene i serien er politikvinne og derfor med i mange bøker. (Det er flere drap.) Hun heter Lena Kristine Sigvardsen Moe, og jeg bruker alle fire navnene, alltid.
Aldri bare Lena Kristine eller Sigvardsen Moe eller noen annen avart. Alltid Lena Kristine Sigvardsen Moe. Med det samme leseren ser et ekstra langt navn, vet han/hun hvem det dreier seg om.
Og Kripos-mannen som leder mordetterforskningen blir aldri kalt annet enn etterforskningslederen. Han er med i 5-6 bøker og har mange karaktertrekk og vaner/uvaner, men et navn gir jeg ham aldri. Og det fungerer.
Folk må ikke på død og liv hete noe.
