Siste bok i DEN 4. PARALLELL-serien er nå i salg. Her er et utdrag fra MARIA-EKSPERIMENTET. Emma er tilbake i sin egen parallell, og på dette tidspunktet i boken er hun, Lillebror og moren og faren på rømmen fra myndighetene.
"Det var sent på ettermiddagen, og stemningen i bilen var laber. Etter farens jeg har full kontroll-utbrudd var det ingen av de andre som hadde sagt særlig mye.
Emma satte seg selv på ”vent”.
Ta det rolig, tenkte hun. Konsentrer deg om å samle kreftene. Du kommer til å trenge dem.
Lillebror var den eneste som hadde klart å sove, og siden det ennå var langt igjen til Black Hills, var det tydelig at de måtte overnatte underveis.
I tankene vendte Emma stadig tilbake til de siste dagene i Caines hjemverden, og det hun hadde fått vite fra forskningsleder Eve Thompson om den 4. parallell.
Man hadde ved hjelp av telepater begynt å kartlegge de forskjellige parallellene, og gitt dem navn etter rekkefølgen de ble oppdaget i: Første parallell, andre parallell, og så videre.
Den fjerde hadde vist seg å være spesiell. De telepatene man fikk kontakt med der, beskrev parallellen som et paradis, det ble sagt at den var ”himmelen”.
- Vi må stoppe et sted, sa faren fra førersetet, etter enda en gang å ha gjespet så det knaket kjeven. – Trenger noen timers søvn alle sammen.
Moren sa ja, hvis det er trygt.
- Uhum, mumlet Emma.
Lillebror snorket svakt.
Det er dit vi burde dra, tenkte Emma, til den 4. parallell. Ingen kan følge etter oss, og vi kan leve i fred og ro, i paradiset.
Foreldrene kunne ikke bli med, de var for gamle, men Emma og Lillebror ...
Nei. Emma kjente et stikk av irritasjon. Det var ikke en enkel løsning, det heller.
Lillebror var ennå for ung til å reise mellom parallellene. Det var bare de rundt tjue – pluss/minus fem år - som kunne gjøre det, fordi det var i den alderen både kroppen og hjernen var på sitt mest robuste og kunne makte den store påkjenningen.
Hvis jeg venter til han blir eldre, tenkte Emma. Hvis vi finner et sted der vi kan leve anonymt så lenge. Og så, om noen år, kan vi prøve.
Men hun trodde ikke på det selv.
Det var for lenge å vente. De trengte et mirakel for å klare å holde seg skjult så lenge.
- Vi prøver der. Faren pekte på et Holiday In-skilt et stykke fremme langs motorveien, la seg i høyre fil og svingte av ved første anledning.
Etter at de hadde parkert foran hotellet, sjekket han GPS-en og sa: - Vi har syv timer igjen til Rapid City.
Moren så på klokken. - Den er litt over seks. Hvis vi legger oss og sover nå, så kan vi stå opp og kjøre videre i natt.
De bar bagene inn i resepsjonen, og booket to dobbeltrom.
- Jeg er sulten, sa Lillebror.
- Jeg også, sa Emma.
De spurte resepsjonisten og fikk vite at frokost var det eneste måltidet som ble servert på hotellet. - Men det er en Pizza Hut på andre siden av parkeringsplassen.
- Ja, jeg så skiltet. Moren snudde seg mot faren. - Vi må ha mat.
Han sukket som om dette med å spise var et ork og et mas, men sa ja, og da de fikk pizzaene på bordet i restauranten, langet han innpå nesten like mye som de andre til sammen.
Etterpå ruslet de mette og trøtte tilbake over parkeringsplassen, tok heisen opp i tredje etasje og låste seg inn på rommene. Emma og Lillebror på det ene, moren og faren på det andre.
Det var dør mellom rommene. Moren stakk hodet inn og sa natta, hun skulle vekke dem et kvarter før de skulle dra.
Lillebror pusset tenner og la seg. Han hadde sovet mye i bilen, men Emma hørte på pusten hans at han likevel sluknet etter et par minutter.
Selv var hun brått lysvåken - rastløs etter å ha sittet i bilen hele dagen.
Hun la seg påkledd i sengen og så på TV en liten stund, men det ble for vanskelig å høre hva som ble sagt når lyden sto på det laveste, så hun slo av og sto opp. Smatt på seg joggeskoene og listet seg ut i gangen. Hun var tørst og husket hun hadde sett en brusautomat ved heisen.
Hun måtte et stykke nedover korridoren og rundt et hjørne for å komme dit, og hørte en stemme som gradvis ble sterkere etter hvert som hun nærmet seg.
Det var faren.
Han snakket engelsk, og det var noe unaturlig tvungent over tonefallet.
Emma stoppet på sin side av hjørnet og lyttet.
Farens setninger var korte og hektiske. Det var tydelig at han brukte telefonen. Av og til stoppet han for å høre hva samtalepartneren sa, andre ganger virket det som han ble avbrutt.
Det tok en stund før Emma ble vant til den stakkato rytmen og klarte å skjelne ordene. Etter hvert som sammenhengen gikk opp for henne, ble det vanskelig å puste, og gåsehuden krøp oppover armene.
- Måtte ta inn på hotell. Sov lite i natt. ... Ja da. Klarte bare ikke å kjøre lenger. Drar videre i natt ... Nei, nei. Det er ingen av dem som mistenker noe. ... Selvfølgelig har hun spurt ... Jeg fortalte ganske mye, ja. Det må jeg. Hun fortjener å ... Nei, herregud. Selvfølgelig ikke. ... Nei, sier jeg! Jeg har ikke sagt et ord om Maria-eksperimentet. Ikke et ord!"
Du kan kjøpe MARIA-EKSPERIMENTET blant annet HER.
