Forfatter Kjetil Johnsen: Utdrag fra Lasarusfenomenet

Første bok i serien DEN 4. PARALLELL heter LASARUSFENOMENET og er i salg fra 10. september. Det er en hardcover spenningsserie, i utgangspunktet markedsført mot ungdom, men jeg håper at andre som liker lettlest spenning også vil kunne sette pris på den. Bok 2 - CARRINGTON-KATASTROFEN - er planlagt utgitt før påske neste år, hvis jeg blir ferdig i tide.

Mye av det som skjer i DEN 4. PARALLELL har sitt utspring i kvantefysikk, men det blir først klart i siste halvdel av bok 1. Boken åpner med at en av hovedpersonene, Emma, er på tur i USA sammen med sin familie. Så våkner hun på sykehus, skadet etter en ulykke, uten å huske hva som har skjedd. Og ingen vil fortelle det. Farens bror er på vei til USA, og neste gang hun våkner er han der.

Boken er oppdelt i mange korte kapitler, skjønt ikke ofte så korte som her. Hvert tall markerer et bytte av scene og/eller synsvinkel. Håper det faller i smak.

6

Den tredje gangen Emma våknet, sto onkel Harry og Lillebror sammen ved sengen hennes, og onkel Harry stirret på henne med et underlig, intenst blikk, ikke trist og trøstende som Lillebrors.
Hva er det? tenkte Emma, tindrende klart. Hva har jeg gjort nå?
Hun hadde lyst til å forsvinne inn i mørket igjen, virkeligheten kjentes ikke som et sted hun ville være, men hun klarte det ikke.
Hun var våken. Verden var ikke ullen og vag lenger.
- Hei, sa onkel Harry.
Han smilte ikke.
- Hei, hvisket Emma.
Leppene var tørre. Munnhulen enda verre. Men oksygenmasken var ikke på, og det måtte bety at hun var bedre.
Onkel Harry skiftet stilling. Han virket utålmodig. Han sto ved fotenden av sengen, han kom ikke nærmere.
Hva er det? tenkte Emma igjen.
Hun hadde aldri skjønt seg på onkel Harry, men nå var han pussig, selv til ham å være.
Onkel Harry så ikke ut som en onkel Harry. Det hadde han aldri gjort. Han var høy og mørk og brun. Han var slank om livet og bred over skuldrene.
Han var mye yngre enn Emmas far. Ung nok til at Nina, en venninne av henne på basen i Nevada, hadde plystret da hun så bildet av ham. Jøss, hvem er det? Og da hun fikk vite at det var Emmas onkel, hadde hun fnist og sagt: Tenk å få nattakyss av han der.
- He-ei, hadde Emma protestert. – Gi deg.
Men hun skjønte poenget. Selv om onkel Harry kunne være ganske fjern og arrogant.
Det var det arrogante blikket han ga henne nå, og hun kunne ikke skjønne det. Hun var på sykehus, det var synd på henne! Og uansett: Hvorfor var han der, egentlig, sammen med Lillebror? Hvor var moren og faren?
Hun spurte.
- Men mamma? sa hun. – Og pappa?
Onkel Harry så bort.
Lillebror kom opp langs siden av sengen, satte seg på stolen ved hodeenden, helt ytterst, med hendene samlet i fanget, underlig passiv. Som om han ville trøste henne, men ikke visste hvordan. Han sa ingenting.
Alt var galt. Veldig galt.
Det hadde vært en ulykke, noe som hadde mørbanket henne, og foreldrene hennes var ikke der, og ingen sa noe.
Og onkel Harry!
Han som aldri dukket opp med mindre det var noe spesielt: konfirmasjon eller bursdag eller noens begravelse...
- E-er de døde?
Blikket hans sveipet tilbake til henne, men hun så ingenting i øynene hans.
- Du, sa han. – Jeg...
- Er mamma og pappa døde?
- Ja, sa han.
- Nei, sa hun.
- Jo. Han nikket. – De er borte, de er det.
Emma trakk pusten skarpt og kjente det rakne. Det var som om noen hadde funnet den ene tråden, den ene nerven som holdt henne sammen, og nå nappet i den, først forsiktig.
Det kan ikke være sant, det kan ikke!
Men da ble det trukket hardt i tråden, med en jevn, glidende bevegelse, og alt i henne falt ut og bort, og hun visste det var sant likevel.
Et tidels sekund var det et bilde i hodet hennes fra et TV-program hun så en gang, en dokumentar fra et afrikansk land. En mann hadde hengt en gris opp i et tre. Den var død, for den rørte seg ikke. Så stakk mannen en kniv dypt i grisens mage og skar nedover. Innvollene veltet over knivarmen hans og ned på bakken. Det dampet, det var vått.
Og det var slik Emma følte seg, livløs og tømt, da hun forsto at moren og faren var døde.

7

Harry – H.S. Thomas - så på jenta i sengen og var overrasket over hvor ekte sorgen virket.
Ansiktet hennes fortrakk seg, ble en maske av markerte og vonde trekk. Det minnet ham om en av demonfigurene høyt oppe på Notre-Dame-katedralen i Paris, en av gargouillene.
Hun løftet hendene og presset håndflatene mot av hodet. En lyd tvang seg ut mellom leppene hennes. Først en stemt og dirrende nnnn, så forandret den seg og ble til ordet nei, sagt gang på gang: nnneineineinei.
Han fikk lyst til å gå frem og berøre henne, men stakk hendene i lommene og så bort.
Han hørte henne krøke seg sammen. Det raslet i dynen. Plastslangen med intravenøsvæsken slo mot stativet.
Hun hev etter pusten, og han ble bekymret for at hun skulle rope eller begynne å gråte så høyt at det kom noen for å sjekke, og at de fikk se ham stå der uten å gjøre noe, uten å trøste.
Det ville virke rart, det ville vekke oppmerksomhet. De som oppdaget det, ville huske det.
Emma lå på enerom nå, hun var ikke lenger på overvåkningen. Men døren sto åpen og det passerte mennesker ute i gangen, både sykehuspersonale, pasienter og besøkende.
Harry gikk bort og lukket døren forsiktig. Så gikk han tilbake til sengen.
Han så på Emma.
Hun lå i fosterstilling, med knærne og håndflatene presset mot brystet. Intravenøsslangen var strukket så langt den gikk. Han håpet hun ikke rev den ut og begynte å blø. Da måtte han tilkalle noen.
Han så ansiktet hennes i profil. Det var fortrukket og hektisk rødt. Fuktige øyenvipper, vått nedover kinnet, overleppen krøllet seg oppover.
Enda en gang stusset han over hvor ekte sorgen syntes å være. Merkelig.
Er hun gal? tenkte han. Hun må da skjønne at jeg vet? Hun kan ikke regne med å slippe unna med dette?